Gateopptøyer i Paris og Den nordiske modellen

Emanuel Macron gikk til valg med vage løfter om å nærme seg Den nordiske modellen, trolig i erkjennelse av at den har ført til at dette nordvestre hjørnet av Europa er blitt verdens mest velfungerende samfunn. The Social Progress Imperative[1] har vurdert livskvaliteten i på 52 indikatorer som omfatter grunnleggende menneskelige behov, fundament for velferd og hvilke muligheter folk har. Blant 162 land topper Norge rankinglisten og de øvrige nordiske landene er like i nærheten på rankingen.

I lys av dette er det underlig at vi ikke ser vår ledelsesmodell – også kalt medarbeiderskap – som en potensiell eksportartikkel. Frankrike og verden for øvrig trenger dette perspektivet. Gateopptøyene i Paris kan ses i lys av at Macron ikke har gjort noe som helst som kan føre Frankrike nærmere den nordiske samfunnsmodellen. Det mest unike med Norden er at det er et tillitsbasert samfunn. I Norge svarer 88% bekreftende på spørsmålet Anser du at folk flest er til å stole på? Til sammenlikning er det bare 32% av amerikanere som er enige i dette, og 55% i Frankrike.[2]

Tankesmien Agenda publiserte i vår et notat om ledelse i Norge der de viser at NHH og BI hovedsakelig baserer seg på amerikansk ledelseslitteratur. Blant de store utdanningsinstitusjonene er det bare NTNU som har den nordiske ledelsesmodellen som pensum. Fremfor å ensidig lære opp kommende ledere til å forstå amerikansk ledelsesfilosofi, burde de se på medarbeiderskap og den nordiske ledelsesmodellen som et bidrag til et mer velfungerende arbeidsliv i samfunn hvor norske bedrifter har virksomhet.

Det er forunderlig at amerikanske tankemodeller så lett blir importert og implementert, til tross for at det bryter med det som skapt vårt velfungerende samfunn: tillit og individuell ansvarlighet. New public management er et eksempel på uheldig overføring av en amerikansk ledelsesmodell til norske forhold.  Ofte til medarbeidernes fortvilelse, skal det måles og rapporteres i en slik grad at det både går ut over motivasjonen og produktiviteten til de som gjør jobben.

Vi aner at det bak denne ledelsesmodellen ligger en elitisk tanke om at ledelsen har en overlegen intellektuell kapasitet, mens medarbeiderne mangler evnen til å gjøre reflekterte vurderinger og å ta selvstendig ansvar. Derfor må de kontrolleres. Vi kan ikke overlate til dem å gjøre selvstendige vurderinger. En slik elitisk tanke preger også Frankrike, og jeg har liten tro på at gateopptøyene i Paris i vesentlig grad vil endre dette. De har ikke de samfunnsinstitusjonene som kan skape endringen: det forpliktende samarbeidet mellom staten, arbeidsgiver- og arbeidstakerorganisasjonene. De har heller ikke den dugnadsånden som ligger som en bærebjelke i vår kultur.

Sett i lys av de store kulturelle forskjeller mellom USA og Norge, er det underlig at vi så villig importerer tankegods derfra. Amerikanske selskaper sender ledere ut i verden med den soleklare forestillingen om at deres ledelsesmodell er den eneste rette måten å være leder på. Det er ikke en gang en antakelse, det er en selvfølgelighet som ikke har vært gjenstand for refleksjon. Når vi har så solid dokumentasjon på at vår modell gir gode resultater og beundres av andre lands ledere, hvorfor har vi ikke kollektiv selvtillit nok til å se vår ledelsesmodell som en potensiell eksportartikkel?

[1] http://www.socialprogress.org/

 

[2] International Social Survey Program (ISP) 2015